Web Toolbar by Wibiya
Foreningen Norden
STOR TEKST?

KONKURRANSER

Vi planlegger ny konkurranse til våren. Se vinnerbidragene fra Dorthea og Sebastian som vant hver sin iPad i 2010.

FACEBOOK



AKTIVITETER



FLERE NORDISKE RESSURSER

Sommerjobb i Norden BioNorden
johansen
Eventyret om de tre skandinavene

Av: Dorthea Johansen, 17 år fra Trondheim

Det var en gang tre skandinaver, en norsk, en svensk og en dansk. De bodde sammen i et lite hus i en stor skog. Selv om de hadde ulike språk, forstod de hverandre utmerket. Det hadde seg nemlig slik, at i hagen til det lille huset sto det et tre. Og i dette treet bodde det en fugl, som gjorde at de forstod hverandre så godt. Denne fuglen fungerte som engelskordbok for de tre skandinavene. Dermed kunne de gå hit om språklige misforståelser oppsto, og få det engelske ordet som behøvdes for at de tre skandinavene kunne forstå hverandre.

I det lille huset i den store skogen hersket det fred og ro. Men en natt ble denne freden brutt. Da våknet nemlig de tre skandinavene av et fryktelig rabalder. De løp raskt ut for å se hva som var på ferde, og rakk akkurat å se skyggen av den store skandinaviske vismannen forsvinne mellom trærne. De lurte på hvorfor vismannen hadde kommet til dem midt på natten, og forlatt dem i et sånt hastverk. Men de fikk raskt svar, for de så fort at fuglen i treet deres var borte! Vismannen hadde stjålet fuglen deres, som gjorde at de tre skandinavene klarte å forstå hverandre! Ved roten av treet lå det en lapp; «Fra nå av må dere klare dere uten engelsk».

I det lille huset begynte uroen å herske. Nordmannen forstod ikke svensken, og i alle fall ikke dansken, og satte seg surt i et hjørne i det lille huset. Og svensken på sin side forstod heller ikke nordmannen og dansken, og gikk snurt ut i hagen. Dansken forstod ikke noe mer enn nordmannen og svensken, og la seg gretten ned på sofaen. Men alle tre forstod raskt at slik kunne det ikke fortsette å være, for det var jo blitt riktig utrivelig i det lille huset. Det ble derfor, etter en tid med stillhet, bestemt at noe måtte gjøres. De måtte få fuglen tilbake, sånn at de kunne kommunisere igjen på et språk alle forstod! De tre ble enige om å legge ut på en reise til vismannens slott, for å ta tilbake fuglen han hadde stjålet. De pakket skreppene sine, og la i vei på den store reisen sin.

Da de la ut på vandringen var ikke stemningen mellom de tre særlig god. Alle ergret seg over at ikke samtalen kunne gå uten språklige misforståelser. Det var derfor stillheten som hersket mellom de tre skandinavene. Men omsider kom de til en stor tømmerstokk som sperret stien de gikk på. Ved tømmerstokken satt det ei dansk jente som så ut som ti sorger og femten bedrøvelser. Det hadde seg nemlig slik at hun hadde satt fast skjerfet sitt under tømmerstokken, og hadde ikke kommet løs på tolv år! Hun ba derfor tynt om å få hjelp til å komme løs fra sitt «halstørklæde». Det var kun dansken som forstod dette, for «halstørklede» var jo «skjerf» på norsk, og «halsduk» på svensk. Men han klarte jo ikke å flytte tømmerstokken alene. Han måtte derfor prøve å formidle hva den fortvilte jenta hadde sagt. Med litt mimikk og synonymer fikk han til slutt forklart budskapet til de to andre, og sammen fikk de flyttet tømmerstokken, og kunne fortsette ferden sin.

Langt om lenge kom de til en stor innsjø som gjorde det umulig for de tre skandinavene å komme seg videre. Ved innsjøen stod det en gammel svensk mann, som hadde en liten båt han kunne frakte de tre skandinavene over med. Denne mannen var svært glad i brus, og sa at om han fikk litt «läsk», så skulle han frakte de alle tre over. Men så var det jo tilfeldigvis slik at det var dansken som hadde brus i skreppen sin, og han kunne ikke forstå hva «läsk» skulle bety. For det kaltes nemlig «sodavand» på hans språk. Så igjen skapte språket problemer for de tre skandinavene, og igjen måtte de ty til andre formidlingsmåter. Etter hvert fikk svensken formidlet til dansken at det var brusen i skreppen hans som den gamle mannen ville ha, og jammen forstod nordmannen det også, selv om det het «brus» på hans språk. De kom seg derfor trygt over innsjøen, med god hjelp fra den gamle mannen.

Ferden fortsatte og omsider kom de til bunnen av fjellet hvor den skandinaviske vismannen holdt til. Men det skulle vise seg at det å komme til topps der slottet lå, var vanskeligere enn de tre skandinavene hadde regnet med. Heldigvis møtte de ei norsk, gammel kjerring som var på bærtur. Hun lovte at dersom de tre ville hjelpe henne å fylle kurven sin med bringebær, skulle hun fortelle dem veien opp fjellet. Men her oppstod det også problemer med forståelsen mellom de tre skandinavene, for «bringebær» for nordmannen var «hindbær» for dansken, og «hallon» for svensken. Men også i denne situasjonen måtte alternative formidlingsmetoder benyttes. Men jammen fikk nordmannen formidlet budskapet, og de alle tre begynte straks arbeidet i bringebærkrattet. Den gamle kjerringa takket fornøyd, og fortalte dem veien opp til vismannen.

Den siste delen av ferden var preget av en lettere stemning mellom de tre skandinavene. Hadde de ikke klart å gjøre seg forstått i tre vanskelige situasjoner uten å ty til engelsk, kanskje? Men de fortsatte likevel helt til de kom til den store slottsporten hvor vismannen holdt til, og gledet seg til gjensynet med fuglen sin. Det de møtte der var et stort oppslag på porten: «Ferden dere nettopp har utført viser at engelsk er unødvendig for at dere skal kunne ha en god kommunikasjon. Fuglen deres er derfor gitt bort til noen som har mer behov for den enn dere. Gå tilbake og gled dere over alle likhetene i språkene deres, og se på ulikhetene som en positiv utfordring.» Denne beskjeden gjorde de tre skandinavene litt hissige, vismannen kunne jo ikke bare ta fuglen deres, og i tillegg gi den til noen andre! Men etter en liten tenkepause kom de på andre tanker og fant ut at kanskje den skandinaviske vismannen hadde et veldig godt poeng. Han var jo ikke vismann for ingenting. De tok derfor skreppene sine på ryggen igjen, og startet ferden tilbake til det lille huset i skogen. Der levde de lykkelig alle sine dager, med bare norsk, svensk og dansk som språk.
[Sleeker_special_clear]