Web Toolbar by Wibiya

For oss som har lært norsk som fremmedspråk

Av: Richard Burgess
Går det an å ta den svensk-norske grensen på alvor, spurte jeg i går. Ligger det noe annet enn tollbestemmelse og annen formalisme i denne streken i bakken mellom Norge og sitt nærmeste naboland? For oss som har vokst opp ved mer skjellsettende grenser som den engelske kanalen, så kan Svinesund, Kornsjø, Bjørnfjell og alle de andre grenseoverganger virke litt puslete. Og jeg har møtt flere engelskmenn som mente at inndelingen av Skandinavia i flere ulike land bare var et påfunn for å få med flere låter i Melodi Grand Prix. Men likevel vil jeg besvare spørsmålet med en rungende ja.

For det merkelige er at, selv om nordmenn besøker Sverige som aldri før, selv om de etterlater stadig flere millioner av kroner på shoppingsentre og systembolag, og jafser til seg brorparten av fritidsboligmarkedet i Dalsland og Bohuslen, så er denne grensen fremdeles et forbausende ugjennomtrengelig stengsel. Grensebyene lever stort sett adskilte tilværelser når det gjelder sosial omgang, kulturliv og idrett. Og selv om du ofte møter på nordmenn i Sverige og svensker i Norge, så er det temmelig sjelden at du møter på et virkelig grensetilfelle, en skikkelig svorsking som er verken-eller eller både-og.

Kanskje er det bra. Kanskje det er et bevis på at begge land har et eget gravitasjonsfelt, slik at folk blir dratt den ene veien eller den andre, og ingen blir stående igjen midt på Svinesundsbrua. Men vet dere hva – jeg synes dere – og da mener jeg dere skandinaver – tar det litt langt. Sett utenfra er det litt underlig at nabospråkene stort sett holdes utenfor undervisningen i skolen, for eksempel, i alle fall til langt opp på videregående. Sett utenfra er det også litt latterlig at når Jan Jönsson sier tack så mycket på tv, så må det tekstes, mens når en snørrete, andpusten trønder snubler over målstreken og utbryter ”æ vastijnn a’ træning, men det ha’ vårrånåkkåattglætt i bakkjin, ja”, så står det ingenting. Misforstå meg ikke – jeg går ikke inn for å tekste trøndere. Ikke alle, i hvert fall.

For oss som har lært norsk som fremmedspråk, kommer det som en uventet bonus at vi får med svensk og dansk liksom på kjøpet. Det er nesten som å møte opp på bryllupsdagen og få vite at ikke bare får du bruden, men du får begge søstrene hennes også. Hvis dere unnskylder den noe tvilsomme sammenligningen. Men poenget er at når man kan norsk, så kan man så uendelig mye annet også. Man kan lese Mummitroll, Emil i Lønneberget, Pigen med Svovelstikkerne på originalspråkene . Man kan forstå værmeldingen på færøysk. Og så kan man late som om man snakker islandsk og ha uendelig mye moro sammen med gode venner etter en akevitt eller to.
Men i hvor stor grad benytter nordmenn seg av denne flotte bonusordningen? Hvilke veksler drar de på å ha et morsmål som gir direkte adgang til to andre nasjonalspråk? Vel, tallene taler sitt tydelige språk: I fjor var den mestselgende billigboka i Norge Tyskungen av Camilla Läckberg. På tredje plass var Flickan som lekte med elden av Stieg Larsson. To svenske krimbøker, altså. Men ble de lest på svensk? Neida, norske lesere later som svensk er et totalt ubegripelig fremmedspråk og ansetter en oversetter som får kr 162,60 per 1000 tegn, medregnet mellomrom, for å fortelle oss at boktitlene betyr Tyskerungen og Jenta som lekte med ilden. Jeg unner oversettere et levebrød, for all del, men det må være noe mer meningsfylt vi kan sette dem til?

Kanskje det hele bunner i en frykt for at svensk og dansk utgjør en trussel mot norsk. Hvis vi ikke oversetter eller tekster nabospråkene, så vil norsken kanskje forsvinne? Frykten er i tilfelle helt malplassert. Trusselen mot norsk språk er reell nok, men den kommer helt andre steds fra enn fra våre nordiske nabospråk – if you see what I mean.

* Kåseriet ble lest av Richard Burgess i Morgenkåseriet på P2 07.09.2010 og er her publisert etter avtale med forfatteren.
[Sleeker_special_clear]