Web Toolbar by Wibiya

Frankrike i det fjerne

Av: Richard Burgess
Her om dagen kunne vi lese at grensehandelen bare øker og øker. Rekordåret i fjor er for lengst forbigått av 2010, med en million besøkende bare på et shoppingsenter i juli måned. Jeg bor en kort biltur fra svenskegrensen og tar ofte turen over til Bohuslen – ikke, la meg understreke, for å bedrive harry-handel. Nei, langt derifra! Jeg reiser i kulturlivets tjeneste, og har jeg med meg billig kylling og en flaske whisky på hjemturen, så er det kun å betrakte som en form for bifangst.

Men jeg lar meg fascinere av svenskegrensen hver gang. Man har en forventning om når man passerer en nasjonalgrense så skal ting endre seg. Det er bare en linje i bakken, eller rettere sagt på en bru, men det er tross alt norsk på den ene siden og svensk på den andre. Pussig. Hva er det som gjør at de på den ene siden av linjen hører mer sammen med hverandre enn med de på den andre siden, lurer jeg på? Og gjør de faktisk det?Og hadde jeg havnet på sørsiden av grensen da jeg kom til Skandinavia for 34 år siden istedenfor på nordsiden, hvordan hadde livet vært annerledes?

Jeg tror noe av fascinasjonen skyldes at jeg selv vokste opp bare noen få runde singelsteinkast fra en annen grense. Men der var det ikke noen linje i bakken, nei. Og ikke noe bru heller. Isteden hadde vi et bredt stykke vann som het den Engelske Kanalen. Det vil si, franskmennene kalte det bare Kanalen, men den var engelsk, det var vi ikke et øyeblikk i tvil om. Og forresten, Kanalen var ikke så veldig brei heller. Der vi bodde var den på det smaleste, og på en klar dag var det ikke noe problem å se klippene på den andre siden. Sto vinden riktig, kunne du lukte hvitløken, innbilte vi oss. Det gikk til og med an å svømme over, noe flere titalls fettsmurte og bebrillede hardhauser beviste hvert år.

Men om det var kort vei til Frankrike reint geografisk, så var det utrolig langt på alle andre måter. Min familie hadde bodd ved kanalkysten i mange generasjoner, drevet jordbruk oppå klippene, sittet i dekkstoler på rullesteinsstranda og sett ut mot Frankrike i det fjerne. Men dra dit…nei, det hadde de aldri gjort. Ja, annet enn når plikten kalte og man måtte trekke på seg uniform og dra over med våpen i hånd for å sette europeerne på plass. Faren min var faktisk den første i familiehistorien som dro over Kanalen med fredelige hensikter, og ekspedisjonen hans ble ansett som ubegripelig, suspekt og dumdristig.

I min barndom på 60-tallet var en reise til Frankrike fremdeles en utfordring, en bevisst kulturhandling, ikke uten risiko. Først var det ferjeturen – 1,5 times rulling i krapp sjø som forvandlet faren min fra en modig oppdagelsesreisende til en grønnblek pusling bøyd over en papirpose. Imens løp vi barna på dekk og lurte på om måkene som fulgte båten helt fra Dover til Calais var engelske eller franske. Å dømme etter lydene de laget og måten
de viftet med vingene på, så var de franske, fant vi ut.

Og så kom vi fram. Og man skulle ikke mer enn rulle ut av ferja og inn i Calais’ gater før man skjønte at dette var noe helt annet enn hjemme. Alt var annerledes. Menneskene var kledd annerledes, husene og bilene så annerledes ut. Det luktet annerledes. Og merkeligst av alt, de snakket fransk, og det med en sånn selvfølgelig og selvsikker mine som om det var like naturlig som å snakke engelsk. Bare en svømmetur fra barndomshjemmet var altså en verden bebodd av mennesker som var ubegripelige, og som syntes jeg var like ubegripelig. Og med ett skjønte jeg hva det var å være engelsk.

En tur over Svinesundsbrua til Sverige gir ikke helt samme følelse av en reise inn i det ukjente. Skiltene skifter farge fra rød-hvit til blå-gul. Flaggene også. Det står tull istedenfor toll. Men det kvalifiserer neppe som kultursjokk. Går det i det hele tatt an å ta en sånn grense på alvor? Svaret kommer i neste kåseri!

* Kåseriet ble lest av Richard Burgess i Morgenkåseriet på P2 06.09.2010 og er her publisert etter avtale med forfatteren.
[Sleeker_special_clear]